Til Helvete Med Fraværsgrensa

Foto av Trond Erik Fugleberg.

Kjære system.

Jeg slår av slumring for fjerde gang. Slumring, hvem faen fant på slumring. Det finnes ikke tid for slumring, den skarpe lyden gjør det vondere, verre og vanskeligere for kroppen min å våkne i det jeg faller inn og ut av søvn. Øynene nærmest kjemper i mot tyngdekraften i det jeg gjør et tappert forsøk med å åpne de. Utsiden fra dynen føles kaldere enn jeg husker, og lyset fra nattbordet kjennes ut som kniver mot pupillene mine.

Klokken har så vidt passert halv sju, og jeg vet jeg er sent ute. Frokosten jeg planla å lage blir erstattet med et glass juice og jeg rekker så vidt å kaste på meg en joggebukse, en hettegenser og sette det fettede håret i en dott før jeg løper mot bussen. Den forbanna bussen med alle de forbanna menneskene. Jeg rekker ikke sette meg før bussjåføren begynner å kjøre og jeg romsterer klumsete rundt på jakt etter en ledig plass. Trenger ærlig talt vesken din et eget sete?

En ny dag på fabrikken. Det jeg slavisk skriver ned, pugger og lærer før prøven har ingen nytte. Det blir slettet fra minnet like fort som en mystory, og ingen bryr seg – for nå er du igjennom pensum. Jeg kjenner jeg trenger søvnen som gikk tapt til gårsdagens natt, og ordene læreren fra forelesningen kommer med blir som en eneste stor røre i ørene mine. Jeg trenger så sårt litt søvn. Jeg kan ta igjen det som blir sagt nå dagen før prøva. Jeg kan lukke øynene mine litt. Det hele virker meningsløst. Blir jeg sittende her ødelegger jeg meg selv, holder jeg meg hjemme ødelegger jeg for meg selv... og jeg får fravær. Valget er lett, jeg sitter heller skjelvende her uten å få med meg et kløyve ord av hva som blir sagt enn en merknad på fraværet.

Det aller latterligste argumentet jeg har hørt som snakker for fraværsgrensa er: ”Læreren får en bedre mulighet til å snakke med elevene dersom de er mye borte.” Jeg blir provosert. En lærer skal bry seg uansett om eleven er tilstede eller ikke. En lærer skal ikke bare slavisk legge frem stoffet som står i lærerplanen. Med lærer som tittel har man selv valgt å følge opp, og ta del i ungdom sine liv, og dersom man ikke bryr seg om ungdoms psyke eller tilstedeværelse med mindre det er en fraværsgrense som du er nødt til å sende ut brev om er du nødt til å revurdere yrkesvalget ditt.

”Legg kjøretimene etter skolen,” sa de. Jeg har skole til kvart over tre hver dag. ”Fortsett med ditt politiske engasjement,” sa de. Jeg skal fortsette å være engasjert, og bry meg om samfunnet vi lever i, samtidig som jeg stryker i fagene mine og risikere å måtte gå opp igjen. ”Du har råd til å ta deg en fridag uten legeerklæring,” beroliget de meg. Jeg har alle fellesfagene mine samlet på fredager. Det vil si at dersom jeg er borte en dag uten legeerklæring har jeg alt rundet godt over 5%. ”Vi forbereder dere på å være tilstede i arbeidslivet!” Jeg tar en yrkesfaglig utdanning, og når jeg skal ut i praksis vil ikke lenger fraværsgrensa telle. Den vil være ubetydelig. I arbeidslivet vil jeg få tre dager med egenmelding, før jeg må til legen for sykemelding, og forhåpentligvis finner jeg en arbeidsplass der jeg har et ønske om å komme tilbake raskest mulig.

En skulker ønsker ikke å være på skolen, og selv om statistikken ser bedre ut nå er ikke innsiden av tallene like pene. Det løser ikke problemet å tvinge elever som ikke trives eller som er umotiverte på skolen. Elevene møter opp i frykt for å måtte gå opp igjen en videregående skolegang de allerede har dårlig erfaring med. Og selv om en elev møter opp betyr ikke det automatisk at eleven er tilstede. Eleven kan fortsatt stryke i fagene de vanligvis ville ha skulket, men nå må de også på skolen de dagene de kanskje hadde behov for en dag hjemme. Vi er elever, vi er mennesker, vi er ikke tall som gjør politikere høye på sine geniale påfunn.

IMG_1503

IMG_1504

Jeg støtter på ingen måte skulkere, men jeg tror brorparten av ungdom vet hvordan det føles å ikke få til noe på skolen. Hvordan det føles å sitte i sengen med notater til morgendagens prøve med skjelvende hender, tårer i øyne og høye, stive skuldre. Da jeg gikk i tiende klasse trivdes jeg ikke på skolen. Jeg fikk ikke til det de andre fikk til, og så ingen nytte i det jeg lærte. Fagene var noe jeg gjorde kun for tall på et ark. Jeg begynte så på medier og kommunikasjon og fikk praktisert kreativitet som lenge hadde verket i blodet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg måtte igjennom alle de forbanna fagene når jeg kunne brukt tiden på andre ting. For hva sitter jeg egentlig igjen med fra naturfagen og matematikken som på en skala fra 1-10 interesserte meg minus fem? Jeg sitter igjen med absolutt ingenting. Null. Selvfølgelig trenger vi kjemikere og matematikere, men det er ikke meg. Og det gjør noe med selvfølelsen til en femtenåring, eller tjueåring for den slags skyld, å ikke forstå eller å ikke klare noe - å føle seg ubrukelig, føle seg dum. Selv om man dypt nede vet at ingen mennesker er dumme, at alle har potensial til noe og at man kan ikke være god på alt, så er det smertefullt når den toeren på fransk gloseprøve slår deg hardt i trynet på en ellers grei dag. For ikke å snakke om alle medelevene rundt deg som klager på firerne og femmerne sine.

Jeg leste om ei jente som var borte tre av tjuesju timer av geografien, og fikk 11% fravær. Den samme jenta hadde sekser i halvtårsvurdering, og var ei svært dyktig jente. Dessverre var hun også flink i tennis og fikk ugyldig fravær og stryk på grunn av det. Fraværsgrensa går ut over de som er uheldige, de som ikke trives, de som ikke har fått veiledning til å se potensiale i seg selv, de som skal i begravelse til bestemor sin, eller de som er så pliktoppfyllende at også de trenger et pust i bakken. Så finnes det egentlig skulkere, eller er bare ordforrådet vårt så svakt at det ikke finnes passende ord for mennesker med forskjellige livssituasjoner.

Det burde vært skolen som ble straffet for hver elev som blir for kvalm av tanken på fag til å stille opp. Det burde vært skolen som ble straffet for hver elev som kunne brukt tiden på noe som utviklet han/hun som menneske, men som istedenfor kaster bort verdifull tid på noe der det ikke finnes interesse. Etter min mening burde fokuset på å få seg en jobb vært mye større enn fokuset på å få seg et imponerende karakterkort. Elevene burde fra tidlig alder få prøve ut forskjellige yrkesretninger, og finne ut hva som interesserer en og hva som er gøy. Istedenfor presser vi en fraværsgrense som en kniv mot halsen til allerede stresset og utslitt ungdom som i slutten av videregående vil sitte igjen med et par gode karakterer og en fraværsstatistikk som ser bra ut, men ingen anelse om hvor ferden videre skal gå.