Contra høydepunkter: Tekst

På Contra har vi i hele året publisert massevis med interessant stoff. Her har vi samlet utdrag fra de beste sakene vi har skrevet!

Intervju med Jonas Alaska: Tekst: Karoline Sund Aga

"Jonas Alaska som mange andre gutter i alderen 13 til 16 var veldig opptatt av skating. Jonas sin største drøm var å bli skateproff. Men han skjønte etterhvert som årene gikk at drømmen kunne han bare gi opp. Ved siden av skatingen likte Jonas veldig godt å både tegne og male. Han gikk på tegning, form og farge på Risør videregående skole, men fant ut bare andre året på studieretningen at kunst var ikke hans største lidenskap allikevel. Det var musikken.

”Jeg spilte i et band før som het ”Boy Toys”. Vi hadde jazz, som vår sjanger. Og det var den musikk sjangeren jeg selv ønsket å drive med. Men jeg fikk det rett og slett ikke til.”

Mot slutten av videregående oppdaget Jonas Alaska den kjente låtskriveren og artisten Bob Dylan. Takket være Dylan fikk Jonas en slags åpenbaring av hvilken type sjanger og musikk han ønsket å drive med. Jonas satt seg ned og pugget, og lærte alle teksten til Bob Dylan utenat. Det gikk ikke lang tid før Jonas bestemte seg for å starte på Trøndertun folkehøgskole i Sør Trønderlag, der han lærte mer om musikk, og begynte å skrive og komponere sine egne låter. Etter folkehøgskolen kom han inn på "The Liverpool institute of performing arts", bedre kjent som McCartney skolen i Liverpool, der artistnavnet Jonas Alaska ble først brukt.

”Jeg hører fortsatt veldig mye på Bob Dylan. Han var og er en utrolig stor inspirasjonskilde for meg og min musikk. Det var jo hans musikk som fikk meg til å starte det hele.”" Intervju: Moddi- de forbudte tekstene Tekst: Karoline Sund Aga

"En forandring

Etter at Moddi stort sett i løpet av sin karriere som artist har jobbet med tekster fra eller om Nord-Norge, der han vokste opp på øya Senja, så er det først og fremst en stor forandring, og ikke minst en enorm inspirasjon for ham å bearbeide og synge disse 12 tekstene skrevet av andre personer, fra alle verdens kontinenter. Sangene er oversatt til visepop så lytterne skal kunne kjenne igjen Moddi.

Ikke bare album

Moddi har ikke bare laget ett helt nytt album, men også en dokumentarfilm om sangene og sangerne oppi det hele.

- Det er mange som tror at når en sang blir forbudt, så er det fordi den er moralsk forkastelig eller på andre måter ”på kanten”.

Mange av tekstene Moddi har gjort om til sitt eget. De er skrevet av musikere som sitter i husarrest, fengsel eller som er blitt tvunget til å forlate hjemlandet sitt.

-Som oftest handler det om makt, og om hvordan sangerne blir ofre for innflytelsesrike menneskers interesser, mener Moddi. Det er derfor han ikke bare vill synge sangene, men ha med et film crew jorden rundt, for å spre historien bak tekstene og musikerne."

Det absurde valget i USA Tekst: Daniel Andraa

Se for deg en boksering. Det er snakk om mesterskapstittelen, men i salen er det ingen jubling. Heller en veldig amper negativ stemning. I det ene hjørnet står Hillary Clinton mistenk for alt ifra drap til å lekke konfidensiell informasjon. Og i det andre hjørnet står Donald Trump anerkjent kvinnehater og kranglefant.

Det oppsummerer egentlig valget i USA ganske bra. To kandidater som ingen liker men som mirakuløst er i den posisjonen de er nå. Hva det skyldes kan bare gudene vite, noen konspirasjonsteoretikere vil vel skylde på penger og fusk. Men nå er de da der med flertallsstemme, så begge to endte opp som kandidater. Det gjør det jo egentlig ganske paradoksalt at de to da er de mest hatte kandidatene noensinne, når de da faktisk ble stemt inn. Ja så nå sitter amerikanerne der med 2 kandidater som ingen av dem liker. Og de som faktisk støtter sin respektive kandidat fullt ut med en slags fanatisk holdning som jeg ikke har sett maken til på lenge. Altså når man brannbomber, brenner ned skilt og rett og slett angriper folk på grunn av sin politiske mening da har det gått for langt. På mange måter er det jo også skummelt for samfunnet som helhet når man blir trakassert og regelrett blir angrepet på grunn av sin politiske mening.

Syttini år og ung Tekst: Silje Fugleberg

"Vi møter ei lita dame med smårødlig hår, og med et smil om munnen som rekker fra øre til øre. I det vi trer inn i huset ser vi det er lagt fram flere antrekk. Maatje Chatarina Lindenbergh Leirvik, som er hennes fulle navn, forteller om hvor stas hun syntes det var at vi ville skrive om henne. Hun tilbyr knekkebrød og tar seg et glass Biola. “Naturell Biola” står det på kartongen. - Jeg er et naturbarn, sier hun og ler.

OPPVEKSTEN. Maatje forteller åpent og ærlig om oppveksten sin. Sammen med hennes åtte søsken, mamma og pappa vokste Maatje opp i en liten landsby kalt Wolphaartsdijk i Nederland. Selv var moren til Maatje alenebarn da hun var lita, og det var viktig for hun at Maatje, sammen med brødrene og søstrene hennes -hadde hverandre.

Som lita fikk ikke jentene lov til å gå med håret løst, slik som nå. Enten måtte håret flettes, eller krølles i korketrekkere. - Løst hår var det bare gatepikene som hadde, så det var helt forbudt, forteller Maatje engasjert. Selv syntes hun det er flott at unge jenter i dag får vist frem det lange og fine håret sitt, uten å måtte tenke på å bli sett ned på.

Maatje vokste opp, og under ungdomstiden var det vide skjørt, breie strikkbelter og stiletthæler som gjaldt. Hun forteller at selv om stiletthælene var forferdelige vonde å gå i... - så var det mote, og når det var mote så brukte vi det. "

Anmeldelse: Dagny Tekst: Janne D. S. Dimitrova

"Da dørene åpnet kl. 20:30 sto det allerede spente fans utenfor døren, klare for å høre på et av Norges største stjerneskudd. Det tok en drøy halvtime før supporter-bandet, Indianas loss, inntok scenen. De to jentene fra Toten, spilte fem av sine sanger i en halvtime. Selv om jentene virket uerfarne på scenen, ble sangene flott fremført. En halvtime gikk fort, og bandet ble ferdig med sin fremførelse. I pausen mellom support-bandet og headlineren tok publikum seg tid til snakk, moro og noen kjøpte seg til og med en øl eller to. Og det var tydelig at publikum var klar for konsert. Så ble lysene dempet, stemningsmusikken fadet og det ble stille i salen. Bandet gikk ut på scenen, etterfulgt av selveste Dagny. Musikken startet, og de leverte sanger kjent fra radio og tv. Dagny leverte de energiske sangene på en ekstremt god måte, og sørget for å få med et forholdvis stille publikum til å synge og danse."

Anmeldelse: Om å miste faren sin til kreft Tekst: David Øynes

"Jeg og Martin Engli Støldal stikker inn på et av spesialrommene på MK-avdelingen. Home sweet home for meg, ukjent territorium for den lange, mørkhårede ”studiespess-eleven”. Det er en stille torsdag på Hamar Katedralskole. Vi setter oss på et lite rom med et bord, et vindu og et skap. Martin spør meg om jeg vil ha en bit av vaffelen som Contra UB spanderte før til intervjuet, og jeg var villig. Naturligvis. Vi slurpa kaffe, og jeg spurte om faren hans; Flemming Støldal

-Han var ganske kul. Han var ganske kul ja. Han var ikke som alle andre fedre. Han pleide å gjøre oss flaue med vilje da vi hadde med venner eller venninner hjem på barneskolen, ler Martin. Han gjør til stemmen sin slik faren gjorde da han tulla, og sier ”hei du”, med et overdrevent jovialt tonefall.

-Han hørte mye på musikk, hadde bra humor, var musikalsk og spilte små gigs på en vinbar i byen. Faren min hadde bra musikksmak, konstaterer Martin, og stirrer tankefullt ut i luften. Undertegnede kan bekrefte det med musikksmaken, etter å ha bladd gjennom vinylkassa til den avdøde faren på en fest i fjor høst. Der var det både Neil Young, Foo Fighteres og andre godsaker.

-Vi fikk vite at han hadde kreft for snart to år siden. Mai, våren i tiende klasse. Jeg kom hjem, han satt i stolen sin. Pappa fortalte meg om det. Han hadde kreft, men han var optimistisk. Det endret en del egentlig. Etter vi fikk vite det, begynte vi å henge mer sammen. Gjøre mer. Det endret var tilværelsen til pappa, og hva som skjedde rundt han. Vi hadde flere fine middager sammen. Det var ikke sånne avskjedsmiddag. Det hadde ikke blitt noe god stemning hvis det var sånn ”du kommer til å dø snart, derfor spiser vi middag”. Man vil ikke ha en middag for noe sånt. Han likte ikke når ting var så høytidelig heller."

6 dogs, en ung og lovende rapper Tekst: Niklas Johansen Steinum

6 dogs er en 17 år gammel rapper fra Atlanta i Amerika. Navnet til den amerikanske rapperen er ukjent for mange, inkludert meg. Han holder til på nettstedet Soundcloud hvor man kan publisere sangene sine gratis. I tillegg til dette har han også noen musikkvideoer på Youtube. Den 22. Mars ga han ut sin åttende singel ”faygo dreams”.

Det hele startet med sangen hans ”Demons in the A”, den slo ikke veldig godt ann, og i tillegg er den fjernet fra hans Soundcloud profil. Det var derimot hans andre singel ”flossing” som var hans store gjennombrudd. Den ligger for øyeblikket på ca. 899 000 avspillinger på Soundcloud, og når jeg skriver dette har musikkvideoen som ligger på Youtube blitt sett 1 174 903 ganger.

Den unge rapperen er født inn i en superkristen familie, og føler selv at han ble skremt til tro på det samme som foreldrene sine. Hvis ikke kunne han ende opp i helvete. Han har selv sagt at han er glad for å oppvokst i en kristen familie, og tror selv at han har fått mye godt ut av det. Mange har lurt på hvordan en med religiøse foreldre, hjemmeskole og kristen privatskole har utviklet seg til å bli en slik type rapper. Det enkle svaret på dette er depresjon. I sommer jobbet han som badevakt åtte timer om dagen noe han synes sugde, og det var da han innså at han ville gjøre noe her i livet.