Din stemme

Jeg er der. Jeg er den personen du ser. Jeg er den personen som sitter bak deg. Men jeg er også den personen som sitter ved siden av deg. Du vet ikke hvem jeg er, ikke sant? Det er hele poenget. Jeg kan være hvem som helst.

Når jeg sitter der, enten det er bak deg eller ved siden av deg, så er tankene mine et helt annet sted enn der vi er. Poenget er som sagt; jeg kan være hvem som helst. Den personen som sitter der, og kanskje han eller hun ikke sier så mye, kan bære mye dritt på skuldrene.

Jeg er den personen.

Ingen vet hvem jeg er, av den enkle grunn at jeg ikke skal falle gjennom. Jeg har mange venner og et sosialt liv som jeg regner med er normalt. Når du ser på meg ser du ikke noe. Ja, du ser kanskje en person som du oppfatter som alle andre personer.

Men når du går, og når alle andre går, er den personen du oppfattet som normal fortsatt der. Det er nå han eller hun er seg selv. De tankene som ved andres nærvær gikk gjennom hodet, viser seg nå som følelser. En stille gråt, for ingen skal høre den.

Det er når jeg er alene og kan høre min egen pust at jeg bryter sammen. Jeg har opplevd mye, og jeg har latt andre personer være slemme mot meg. Uansett prøver jeg å se det beste i alle, for jeg mener alle fortjener det.

Jeg kommer fra det jeg vil kalle en tøff fortid hvor mye har slått feil og ikke kan repareres. Jeg skriver dette for de personene som tar den tøffe stunden for seg selv, og jeg vet det er mange. Til de vil jeg si dette: Snakk, men ikke snakk åpent. Finn den personen du tror kan hjelpe deg, og la han eller hun gjøre nettopp dette. Det funker for meg.