Vendepunkt

Foto: Privat.

Kjersti Blehr Lånkan åpnet den tiende desember 2016 utstillingen ’Vendepunkt’ i Hamar Kulturhus. En utstilling bestående av tekst, foto og video av flyktninger og innvandrere som har opplevd et viktig vendepunkt i sine liv.

Det hele startet med at Kjersti holdt videoworkshops for for flyktninger og innvandrere i forbindelse med min masteroppgave i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

- Å be folk fortelle om vendepunkt i livene sine – en gang da livet deres endret seg - var begrunnet i tre ting: For det første at det er noe de fleste kan relatere seg til. For det andre åpner det opp for forskjellige svar, folk kan selv velge hva de vil fortelle om. Derfor fikk vi ikke bare typiske “flyktninghistorier”, men også fortellinger om hvordan noen valgte å studere, det å få sitt første barn – eller å begynne å danse. For det tredje er det å fokusere på vendepunkt også nyttig dramaturgisk, for å skape en form på fortellingen.

Møtene med menneskene bak historiene gjorde inntrykk på Kjersti. Hun mener at vi trenger å høre hverandres historier, for å komme nærmere hverandre. Kjersti ønsket å skape noen små møtepunkter mellom mennesker fra ulike kulturer og kontaktet Tore Åsvestad, medier og kommunikasjon på Hamar Katedralskole som på sporty vis og kort varsel tommel opp for samarbeid.

De siste årene har verden kommet tettere på, og Kjersti forteller at hun har følt seg maktesløs i møtet med nyhetsbildene av flyktninger som kommer i dårlige båter over Middelhavet eller går til fots gjennom Europa.

- Det er ikke så mye jeg kan gjøre som journalist, men jeg kan kanskje skape et rom for at viktige historier blir hørt.

Målet med utstillingen er å bidra til at folk kommer ørlite grann nærmere hverandre, ved å sette seg inn i andre personers livshistorier. Kjersti sier at det beste for hun har vært alle menneskemøtene. Aldri kommer hun til å glemme Carmen fra Romania, som har klart å kjøpe tomt til familien for penger hun har tjent på å vaske i Hamar. Eller Tedy, som flyktet fra Iran etter at politiet fant ut at han demonstrerte mot regimet. Han drømmer om et normalt liv der han kan hente i barnehage og bekymre seg over hverdagslige ting, men bor alene på Ormseter på sjette året og sover dårlig om natten fordi han lurer på om lydene han hører er politiet som kommer og skal sende ham ut. Eller Sirilak fra Thailand som lengter etter å gi broren sin en klem, men må vente i 32 år til fordi han sitter i fengsel. Hun er overbevist om at hun er uskyldig dømt og forteller om det korrupte systemet i hjemlandet. Awet, som ble fengslet og slått fordi han ble mistenkt for å ville flykte fra Eritrea. Eller Anelisa, som ga opp en anerkjent jobb i Brasil for å flytte til Hjellum med mannen hun elsker – og som også tenker på hvordan hun endret sin sønns liv ved å gjøre det.

- Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Men det å lære mer om de flotte personene som sa ja til å dele historien sin har gjort meg rikere som menneske. Elevene ved 2MK på Katta, designer Chiara Nath og fotograflærling Magnus Hansen har alle gjort en fantastisk innsats, og det har vært flere gode hjelpere undervegs. Så prosjektet viser også at hvis folk samarbeider, kan vi faktisk få til noe. Og det hjelper bittelitt på den følelsen av maktesløshet.

Siste sjanse til å se utstillingen er lørdag den sjuende januar.