Din stemme | Psyke

Jeg har mat på bordet hver dag, klær i skapet og varme i gulvet. Jeg har alt man trenger for å leve godt. Jeg går til og med på den skolen jeg vil og har det faget jeg mest ville ha når jeg søkte. Jeg har sett en stor del av verden og har opplevelser jeg kan leve lenge på. Et ganske perfekt liv, eller hva? Derfor spør jeg meg selv følgende: Hvorfor er jeg nedfor? Hvorfor gruer jeg meg til hverdagen?

Hvorfor vil jeg ta mitt eget liv?

Selv om jeg har alt jeg trenger betyr ikke det at jeg har det perfekt. Selv føler jeg at jeg ikke fortjener halvparten. Jeg er en feig, ubesluttsom, seksualitetsforvirret gutt i en hverdag jeg hater, men som jeg selv valgte. Jeg tør ikke å fortelle de rundt meg halvparten av det som foregår i hodet mitt, og det jeg forteller føler jeg bare blir masete. Jeg syter over en hverdag andre drømmer om. Kan ikke noen bare bytte med meg? Dette er ikke et drømmeliv når jeg gråter meg selv til søvn hver kveld fordi jeg skal opp i morgen å ha en utrolig "enkel og avslappet" hverdag.

Å høre at marerittet ditt er en drøm er som å si at alt blir verre. Så hvis jeg vil ta mitt eget liv nå, så kommer jeg til å legge meg på togskinnene snart... fordi nå er jeg jo i den gode drømmen. Marerittet venter.

Det er så mye som kan bli sagt om dårlig psyke og depresjon, men ikke alt er like lett å skrive. Akkurat som at det er utrolig vanskelig å snakke med de rundt seg om det.