Intervju: Om å miste faren sin til kreft

Intervju med Martin Engeli Støldal (17)

Om å miste faren sin til kreft

Jeg og Martin Engli Støldal stikker inn på et av spesialrommene på MK-avdelingen. Home sweet home for meg, ukjent territorium for den lange, mørkhårede ”studiespess-eleven”. Det er en stille torsdag på Hamar Katedralskole. Vi setter oss på et lite rom med et bord, et vindu og et skap. Martin spør meg om jeg vil ha en bit av vaffelen som Contra UB spanderte før til intervjuet, og jeg var villig. Naturligvis. Vi slurpa kaffe, og jeg spurte om faren hans; Flemming Støldal

-Han var ganske kul. Han var ganske kul ja. Han var ikke som alle andre fedre. Han pleide å gjøre oss flaue med vilje da vi hadde med venner eller venninner hjem på barneskolen, ler Martin. Han gjør til stemmen sin slik faren gjorde da han tulla, og sier ”hei du”, med et overdrevent jovialt tonefall.

-Han hørte mye på musikk, hadde bra humor, var musikalsk og spilte små gigs på en vinbar i byen. Faren min hadde bra musikksmak, konstaterer Martin, og stirrer tankefullt ut i luften. Undertegnede kan bekrefte det med musikksmaken, etter å ha bladd gjennom vinylkassa til den avdøde faren på en fest i fjor høst. Der var det både Neil Young, Foo Fighteres og andre godsaker.

-Vi fikk vite at han hadde kreft for snart to år siden. Mai, våren i tiende klasse. Jeg kom hjem, han satt i stolen sin. Pappa fortalte meg om det. Han hadde kreft, men han var optimistisk. Det endret en del egentlig. Etter vi fikk vite det, begynte vi å henge mer sammen. Gjøre mer. Det endret var tilværelsen til pappa, og hva som skjedde rundt han. Vi hadde flere fine middager sammen. Det var ikke sånne avskjedsmiddag. Det hadde ikke blitt noe god stemning hvis det var sånn ”du kommer til å dø snart, derfor spiser vi middag”. Man vil ikke ha en middag for noe sånt. Han likte ikke når ting var så høytidelig heller.

"Det hadde ikke blitt noe god stemning hvis det var sånn 'du kommer til å dø snart, derfor spiser vi middag.' Man vil ikke ha en middag for noe sånt".

-29. April. Seks dager før bursdagen min, intensivavdelinga på sykehuset. Det var der han døde. Han hadde en sjelden type kreft, som ikke vises på så mange tester, fordi den er så godt gjemt. De kaller kreften ”den spesielle typen”. Den var uhelbredelig, sa de. Pappa var helt slått ut den siste tiden. Det var ikke så mye vi fikk sagt til hverandre. Han lå i koma, og vi var hos han hele tiden.

Martin tar en slurk av kaffen på bordet foran seg, og skildrer sykehusrommet. –Legeting overalt, sykesøster som alltid var der. Hun skiftet på poser og sånt. Et vanlig sykehusrom, med masse utstyr. Det var jo intensivavdelingen.

-Jeg prøvde å ignorere det, da han døde. Jeg tenke at det var så uvirkelig, jeg ville ikke tenke på det i det hele tatt. Jeg hadde så mange planer. Det er i lengden at det har gjort skade. Jeg fokuserte på å ha det gøy om sommeren, og jeg ville heller bruke ferien på fine ting. Det vonde begynte å bygge seg opp utover høsten og vinteren. Men hvordan føler du deg nå? –Ganske dritt. Svarer Martin, og stirrer i bordet.

"Jeg prøvde å ignorere det, da han døde".

-Jeg har blitt litt mer nervøs, av en eller annen grunn. Jeg har mye mer respekt for organisasjoner som redder liv, og jeg tenker mer kjærlig om folk. Folk jeg ikke hadde trodd jeg kunne tenke så kjærlig om. Det gjør jeg nå.