Frykten for innvandrere

Vi har en million innvandrere i Norge idag. Mange er bekymret for at innvandrere skal være en utfordring for bærekraften i det norske velferdssamfunnet. Men har de grunn til det?

I mange år har Fremskrittspartiet ment at innvandrere er en belastning for det norske velferdssamfunnet. Men det FrP sammen med mange andre nordmenn ikke ser. Er hvordan innvandring representerer en mulighet for det norske velferdssamfunnet ved å tilføre kompetanse, arbeidskraft og bidra til nytenkning. Flere fra den etniske majoritetsgruppen er bekymret over at innvandrere kommer til Norge for så å ta over jobbene deres. De fleste av oss ser at dette ikke er sant. Nesten hver eneste innvandrer har en jobb hvor de tjener halvparten av det en innfødt nordmann tjener. Innvandrere fra hver krik og krok i verden kommer til Norge for så å ta de jobbene som har dårligst lønn. De tar jobbene som få av nordmennene vil ha. De ønsker ikke å være en byrde for det norske velferdssamfunnet som så utrolig mange nordmenn mener. Innvandrere bryr seg ikke om hvilken jobb de får, de tar den første jobben de får. De ønsker bare å tjene penger, så de kan få råd til å bo i et av verdens rikeste land.

ARBEIDSLEDIGHET. Arbeidsløshet er den aller største byrden for velferdssamfunnet. Og ja, det finnes noen innvandrere som er

arbeidsløse, men det finnes dobbelt så mange nordmenn som er det. Nordmenn er late. Og en god del av disse nordmennene er de som bestemmer seg for å mene at innvandrere er en utfordring for velferdssamfunnet. Men det er jo utrolig merkelig, når det sies at de samme nordmennene er de, som utnytter det norske velferdssamfunnet i dag. Er det da riktig av dem, å sette innvandrere i et så dårlig lys?

Er det riktig av nordmenn og spekulere på et tema som dette. Et tema de ikke kunne visst mindre om. Norge er avhengig av innvandrere. Uten innvandring stopper Norge. Innvandrere jobber i private og offentlige sektor, vi har behov for deres arbeidskraft. Ikke minst etter hvert som eldrebølgen slår inn over landet. Innvandrere er ikke en byrde for velferdssamfunnet, de ønsker ikke å motta penger bare for å sitte på rumpa og gjøre ingenting. Innvandrere er innstilt på å jobbe.

Mohamed Ahmed Abdi er en innvandrer. Han kom til Norge da han bare var 12 år gammel, for en gjenforening med sin far. Mohamed synes ikke selv at innvandrere er et problem for det norske samfunnet.

“Gi en mann en fisk, og han har mat for hele dagen.

Lær ham å fiske, og han har mat resten av livet”

Jeg står utenfor Hamar kulturhus en kald mandags morgen. Utenfor bygget møter jeg 22-åringen Mohamed Ahmed Abdi. Til å ha bodd i Norge i 10 år, biter ikke kulden like fast i ham som den gjør på en gjennomsnittlig nordmann. Foran meg står han med jakken åpen, uten både skjerf og lue på. Vi går inn på biblioteket, å lyden fra biler og bjeffende hunder forsvinner bak oss. Stillheten og lukten av fersk varm kaffe brer seg over det store lokalet. Alle sitter klistret til en bok, og for å ikke plage de lydløse lesehestene, bestemmer vi oss for å sitte på et av de mange grupperommene som biblioteket har å tilby.

STREETSMART. For 17 år siden da Mohamed var sju år gammel reiste hans far alene til Norge uten noe som helst utdanning, uten å kunne norsk og uten noen anelse om hvordan det norske samfunnet var. Han dro for å hjelpe sin egen familie, til å få et bedre liv. Faren til Mohamed bodde i starten av oppholdet på et asylmottak, og summen av pengene han fikk av litt svarte arbeid var ikke nok til å fø en hel familie hjemme i Jemen, og i tillegg til seg selv. Han måtte få seg en jobb med mer lønn. Men uten en ordentlig utdannelse og uten å kunne et eneste ord norsk, var det ikke like enkelt i Norge.

-Faren min var såkalt ”streetsmart”,

forteller Mohamed og ler.

Den eneste erfaringen og kunnskapen faren til Mohamed hadde da han kom til Norge var å lese, skrive og mekke biler. Som 12-åring måtte faren til Mohamed avslutte utdanningen sin fordi han måtte ut i arbeid for å hjelpe sin egen familie. Den eneste jobben tilgjengelig på markedet var bilmekaniker. Uten noen erfaring innen mekanikk måtte han lære alt selv, og hans kunnskap og erfaring innen bilmekanikk vokste. Takket være erfaringen fra Jemen fikk faren til Mohamed jobb som bilmekaniker i Norge, og etterhvert som årene gikk lærte han seg å leve i det norske samfunnet og snakke norsk.

FAMILIEGJENFORENING. Etter to år i Norge. Fikk faren til Mohamed oppholdstillatelse, og flyttet dermed rett til Hamar. Etter fem år som statsborger skulle livet til Mohameds far bli betydeligere bedre. Den 25. november 2005 bestemte Mohamed sammen med sine to søstre og moren seg for å dra til Norge. Levevilkårene i Jemen hadde blitt endret drastisk etter faren dro, og familien til Mohamed ble bare fattigere og fattigere. De levde også i en krigssone, og det beste var å reise til Norge for å få ett trygt liv. Selv om faren til Mohamed, i sju år hadde gjort sitt beste for at familien skulle klare seg i Jemen. Faren til Mohamed var innstilt på å jobbe. Jobbe for at familien skulle ha det bra. Derfor jobbet han beinhardt for at Mohamed, søsknene til Mohamed og moren til Mohamed skulle få oppholdstillatelse den dagen de kom til Norge, og det fikk de. Mohamed som den eldste i søskenflokken ble sendt rett på ungdomskolen for å lære seg norsk og hvordan man lever i det norske samfunnet. Men etter ett år i Norge skilte moren og faren til Mohamed seg. Moren ble boende i Hamar sammen med barna. Mens faren reiste til Sverige til sin nye kone.

NAV. Moren til Mohamed kunne ikke norsk. Hun hadde hele livet vært hjemmeværende husmor, og samtidig var hun syk. Det var derfor ikke like enkelt å få seg jobb i Norge, uten noe som helst jobb erfaring eller utdanning. Hun fikk penger av NAV, så hun kunne få gå på språkkurs. Mohamed fortalte meg dette:

“Hvis du gir en mann en fisk, så har han mat for hele dagen. Hvis du lærer ham å fiske, så har han mat resten av livet.”

Jeg kobler dette utrykket opp med det norske velferdssamfunnet. I Norge gir de deg penger i begynnelsen hvis du trenger det, som for eksempel NAV. De vil at du skal lære deg språket, og være engasjert i samfunnet slik at du blir en del av det. Så du til slutt klarer å ta vare på deg selv.

Etter to år på språkkurs forsto læreren til moren at hun var for syk. For syk til å i det hele tatt jobbe, og for syk til å gå på språkkurset. Hun fikk støtte fra nav, men det var ikke nok til å verken betale husleie, maten eller strømmen i huset, og med ingen i huset som arbeidet, måtte støtten fra NAV økes. Men det å både få sykepenger og sosialhjelp av NAV på en gang. Uten å gjøre noe opp for seg, følte Mohamed var galt. Den eneste utveien siden mora selv ikke kunne jobbe var å få hjelp av barna.

Mohamed bestemte seg derfor at når han begynte på videregående skulle han finne seg en deltidsjobb . Han søkte på ledig stillinger og på arbeidsplasser der de ikke ønsket nye ansatte. Men det var umulig å få seg en jobb. Selv om han kunne både skrive og snakke norsk, og hadde god nok erfaring i mange ting. Akkurat som sin far jobbet Mohamed hardt og lenge for å få jobben han har den dag i dag.

ARBEIDSMARKEDET. Mohamed er en av mange innvandrere i Norge, som føler at navnet og utseendet kan ha en betydning for hvorfor de ikke blir ansatt, noe sted. En undersøkelse i 2012, fra samfunnforskning.no, viste at det var hele 25% mindre sjanse for å bli kalt inn på jobbintervju hvis man hadde et utenlandsk navn sammenlignet med en identisk søker med majoritetsbakgrunn. Mange nordmenn har fordommer. Og akkurat dette går utover innvandrernes forsøk på å få seg jobber. En innvandrer som kan ha to mastergrader fra hjemlandet sitt får ikke en jobb på grunn av navn og utseende.

Det er bare helt feil. Nordmenn må snu på tankegangen og heller se på hvor mye innvandrere gjør for samfunnet i forhold til mange andre nordmenn. En person med etnisk majoritetsbakgrunn i Norge, bruker mer enn to og en halv gang så mye av velferdsbudsjettet som det en innvandrer gjør, ifølge en artikkel fra Klassekampen. Norge tjener milliarder på innvandrere. Det er derfor ikke riktig av nordmenn å si at innvandrere er en byrde for velferdssamfunnet. Innvandrer kommer til Norge for leve som en vanlig nordmann og tjene egen lønn. De kommer ikke for å snylte seg av velferdsgodene, som Norge er så heldig å ha. Det at innvandrere er en utfordring for velferdssamfunnet er bare en myte. En myte skapt av nordmenn med fordommer og hat.