Fotografi: Analoge eventyr
- David William Øynes
- 21. mars 2017
- 3 min lesing
På det innerste kottet i huset vårt, fant jeg en bag. Det var en sort bag, en kamerabag. Jeg satte bagen ned på gulvet, i en lysstripe fra gatelyset utenfor vinduet. Åpnet et par hemper, og skjønte at jeg hadde funnet en skatt.
-Fattern sitt gamle canon AE-1 speilreflekskamera. Et analogt kamera, føkkings analogt. Ikke det at et analogt kamera er så big deal, det er bare så fantastisk kult! Så jeg skaffet sort-hvitt film, lette på alle elektrobutikker i omegn etter disse spesial-batteriene, fant batterier på Clash Ohlson, og begynte å skyte.
Opplevelsen min med analogt fotografi er at det er i mye større grad en kunst. Det føles mer ut som kunst. Kanskje fordi det er så utrolig upraktisk og tungvint, med tanke på at vi har digitale kameraer i 2017. Men akkurat som med vinyl, så var det noe med nettopp denne retro opplevelsen, som tilfredsstilte meg. Tenk deg at du har 36 bilder på en rull, som du med en del træl og nøyaktighet får kilt på plass i kammeret. En filmrull kan enten ha farger, eller i sort-hvitt. Jeg skyter med sort-hvitt film, fordi det er en kul effekt, og meget så retro; akkurat sånn jeg vil ha det.
Analoge eventyr
De siste ukene har jeg ofte hatt det analoge kameraet slengt over skulderen når jeg er ute på mine eventyr. Forskjellen på å bruke et analogt kamera og et digitalt kamera er at med det analoge kameraet, så er man nødt til å være mer selektiv når man knipser. Med et digitalt kamera kan man ta så mange bilder man vil, og prøve så lenge man vil helt til minnekortet er fullt. Et analogt kamera med 36 bilder, gir deg færre forsøk, og man ser ikke produktet før bildet er fremkalt i mørkerom. Det er latterlig mye mer tungvint med et analogt kamera, men det er kanskje nettopp derfor det er så gøy?
Her er deler av negativfilmen min. Etter å ha fiklet og rota rundt i mørket inne i et mørkerom, dyppet filmen i ulike kjemikaler, og følt meg litt som Walter White i Breaking Bad, er step 2 i prosessen unnagjort. Filmrullen i kameraet har blitt eksponert for lys når jeg har tatt bilder, og lyset er "lagret" på rullen. Ganske fantastisk, eller hva? "Fotografi er å skrive med lys", har foto-læreren min har sagt mange ganger. Det er først etter å ha fremkalt en negativfilm at jeg virkelig skjønner hva han mener. En stor del av moroa var å være i mørkerommet, blande kjemikaler og fremkalle bildene, det føltes litt magisk, og gjorde foto-prosessen lengre og mer interessant.
Produkter
Del 3 i mitt analoge eventyr, var å fremkalle bildene på fotopapir, og forstørre de. Dette ble også gjort på mørkerom, og var enda en spennende prosess. Vi gjorde også en kontaktkopi av negativfilmen. Da fikk jeg små minityrbilder av hele filmen, som passer perfekt som sånne små lommebok-bilder. Jeg trenger ikke legge ut i detalj om hele fremkallingen, fordi det er avanserte og pirkete greier. Men her ligger kontaktkopien min. Det mangler forresten 6 bilder, og bildene kan arrangeres i fremkallingsprosessen, så bildene ikke blir så overeksponerte/undereksponerte som i kontaktkopien under.
Her er et lite galleri med noen få av bildene fra den første filmen jeg fremkalte. Noen er uskarpe, på grunn av at undertegnede ikke stilte fremkallingsapparatet riktig. Å ta bilder med analogt kamera er en spennende og tidkrevende utfordring. Man vet aldri sikkert om bildene blir bra eller ikke, og det er en av tingene som er så bra med det. Jeg fortsetter med mitt analoge eventyr, og har allerede en ny film i canon AE-1 kamerat mitt. Fotografering med film har vekket en mye større interesse i meg, enn et digitalt kamera med minnekort kan. Så nå skal jeg løpe rundt som en dust, med kamera over skulderen, og forevige fine øyeblikk. Enten fysisk bak kamera, eller med selvutløser; slik som noen av bildene i slideshowet under.
Comments