Anmeldelse: Daniel Kvammen-Vektlaus

Etter ett år med turneer og låtskriving var ventetiden endelig over for Kvammens fans, og den 24. februar slapp godgutten fra Geilo ut sitt andre album ”Vektlaus”.

Får soloartister er andre albumet alltid det vanskeligste. Spesielt når man har brakdebutert med det første, slik Daniel Kvammen gjorde i 2015 med albumet ”Fremad i alle retninga”. Daniel har klart det nok en gang, med et album som har imponert oss i senk. ”Vektlaus” gir deg både lyst til å danse og sippe, og det er jo ikke så rart når vi gjennom hele trettiåtte minutter får følge hans vei inn og ut av kjærlighetssorgen.

Med sin hallingdialekt åpner han albumet rolig med en eterisk intro, som går videre til låten ”Ingenmannsland” som starter like rolig, men som brått skrur seg om til en fengende og energisk låt. Det samme gjelder de neste tre låtene "Om du vil ei gong til", "Me danser ikkje for moro skyld" og "Eg og du for alltid" som alle tre slår godt an på dansegulvet. Når den sjette låten på albumet "Her kjem samtida" kommer, blir det mer og mer dystert. Og dystrere blir det når man hører "Me to var ikkje lagd for denne verden" og "Skostredet". Og for å ikke blir dratt inn i det aller mørkeste, som i et svart hull. Kommer interluden som skaper en følelse av nostalgi og frihet. Den nest siste låten i albumet "Gatelangs gjennom sorg og synd" er en slager, med sitt langt fra negative budskap og glad tekst. Med den avsluttende låten "Det beste venter fortsatt" sitter man igjen med en god følelse man på en lang stund ikke ville miste.

"Vektlaus" er et av de beste norske albumene hittil i år. Med melodier og tekster som det er verdt å bruke tiden sin på, både for gamle og nye lyttere av Daniel Kvammen.