Anmeldelse: Highasakite
- Silje Fugleberg
- 3. apr. 2017
- 2 min lesing
Regnets skyller vekk overraskelsessnøen som ankom Hamar dagen før. Og sentrum myldrer av spente mennesker i alle aldersgrupper i kveld. Klokken passerer 20:00 fredag den trettiførste mars, og dørene til det vakre kulturhuset åpnes omsider. Køen utenfor minker, og vannet dras utenifra inn i gangene.
UTSOLGT!
Det føles ut som hele Hamar er samlet inni Kristin Flagstad salen, og etter omlag en times venting dempes lyset og bandet Highasakite på fem stykk sprader inn på scenen. En litt pussig måte å ankomme på, tenker jeg fra første rad og savner en spenningsoppbygning som spiller på lys, lyd og overraskelse. I noen sekunder står de der bare, akkurat som at de venter, så kjøres konserten i gang med et imponerende lysshow og musikk som treffer hjerterota.
Foran publikum står det fem unge talenter, det er det absolutt ingen tvil om. Konserten settes i gang med to litt ukjente sanger, etterfulgt av en sang der deler av publikum klarer å henge med på teksten. ”Hei alle sammen, takk for at dere er her,” sier vokalisten i bandet etter den tredje sangen.
Ganske slavisk følger det veldig talentfulle bandet setlisten sin videre, og avbryter kun med å si ”tusen takk,” til publikum, gjentatte ganger etter applaus. Stemningen på hamarsingene blir god når sanger som Golden Ticken og Someone Who’ll Get It spilles. Men også sanger som Keep That Letter Safe og God Don’t Leave Me med et litt mer dystret preg blir godt tatt imot hos publikum. Min personlige favoritt for kvelden var Since Last Wednesday, da jeg fikk inntrykket av at både bandet og lytterne koste seg.
Bilder fra konserten i Hamar Kulturhus // Silje Fugleberg
Noe jeg syntes var veldig spesielt var at bandet takket for seg rundt klokken ti. Publikum klapper de inn igjen, og selv om vi _så godt som_ visste at dette var en del av planen, ble jubelen stor når de ankom scenen på nytt, og sa de mer enn gjerne ville spille litt mer for oss. Jeg forventet en, toppen to sanger. Men bandet holdt på omlag en halvtime til. Og selv om musikken var dødsskjønn, kjente jeg at de hadde innstilt meg på en avskjed –og ikke en ny minikonsert.
Alt i alt vil jeg gi konserten terningkast 4. Samspillet og dynamikken mellom bandet var der definitivt, men nådde ikke helt ut til publikum slik jeg oppfattet det. Det er begrenset hvor mye man kan snakke og gire opp publikum på en slik forholdsvis rolig konsert, men jeg hadde satt pris på hakket mer spennende ankomst, litt fyldigere introduksjon av konserten, og litt prat imellom sangene.
Comments