Intervju: Isak om å miste faren sin til selvmord

Isak Vincent Kvernberg og jeg subber over parkeringsplassen på Katta, og setter oss inn i den grønne Toyota Corollaen hans, fra 1997. -Samme årstall som han selv ble "produsert". Isak setter seg i førersetet, og låser opp døra for meg innenfra. Det er ingen sentrallås her.

–Pappa var en sabla fin fyr, egentlig. Han var alltid med på fotballtreninger, og støtta meg i ting jeg drev med. Han hadde veldig bra musikksmak, jeg slapp å vokse opp med liste-pop og alt mulig piss, for å si det sånn. Han hørte på Deep Purple, Kiss, White Snake... Isak ramser opp en haug med band som faren hans likte, og leverer rockeband etter rockeband på den lange listen.

-Da jeg var mindre var ting alright, for han var jo en veldig bra fyr. Han ble gradvis dårligere etter hvert, fordi han slet så mye psykisk. Jeg vet egentlig ikke om han ikke var så syk da jeg var ung, eller om det bare var jeg som ikke visste det. Det var problematisk fordi man aldri visste hvor man hadde han. Han kunne være verdens mest trivelige fyr, og andre ganger bare nedfor og sur. Pappa var veldig bra, jeg var veldig glad i han. Men det var vanskelig å forholde seg til han.

-Han var syk, deprimert. Det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var. Det var noen perioder da han var ekstremt deprimert, og bare lå i senga hele dagen. Andre perioder var han sykt trivelig og fin å være med. Jeg tror han kom til et punkt hvor han ble så syk at han bestemte seg for å gjøre det. Når man kommer til et punkt der man velger å ta livet sitt, er det noe veldig galt.

Den 17. juni 2014 døde faren til Isak på Haukland sykehus i Bergen, som er sykehuset for behandling av brannskader. Han har lugget i koma i tre uker.

-Vi hadde nettopp vært i Bergen i to uker, og det var vanskelig emosjonelt å være der. Sykehuset ringte midt på natten flere ganger og sa ”nå er han så dårlig at vi tror han dør”, men så gikk det bra. Han ble bedre, og så ble han verre, og sånn fortsatte det. Etter to uker kunne jeg ikke være i Bergen eller på sykehuset lenger. Jeg trengte litt ”space”.

Isak forteller at han og Storebroren hans, Karl satt i sofaen og så på fotballkamp den kvelden. De hadde dratt hjem fra Bergen, hvor moren og lillebroren hans var. Brødrene hadde invitert mange venner hjem til seg, for å se på VM, da moren til Isak ringte.

–Mamma ringte midt i kampen, og sa ”Isak, nå er faren din død”. Det er veldig vanskelig å beskrive hvordan det var, i en sånn situasjon. Det er vanskelig å sette ord på det. Det gikk ikke opp for meg før ganske lenge etter at han var død, at det faktisk var virkeligheten. Jeg ville ikke la meg selv bli et vrak, eller bli deprimert av den grunn. Det ble til at jeg ikke orket å deale med følelsene mine. Det var så tøft og vondt at jeg stengte meg selv helt.

Isak sier at sommerferien gikk fort det året, og at han peiset på med andreklasse på videregående. Han fikk dårligere karakterer, hadde høyt fravær, men brydde seg ikke. Han var deprimert og likegyldig.

-Det var heldigvis før fraværsgrensa. Jeg hadde mye fravær både før og etter pappa døde. Så klart var det jo turbulent på forhånd. Han hadde jo egentlig tenkt til å ta livet sitt en gang før også, men da fikk vi snakket han ut av det.

Jo lengre tid det gikk, jo mer gikk virkeligheten opp for Isak, som hadde fortrengt hendelsen. Han hadde stengt ute alle følelsene sine, og bestemt seg for å fortsette med livet som vanlig.

–Det endte opp med at jeg gikk gjennom andreklasse, og halve tredje, før det ikke fungerte mer. Jeg sykmeldte meg, og tok et oppgjør med følelsene mine. Før, da jeg ikke gadd å tenke på det, gjorde underbevisstheten min det. Jeg klarte ikke å sove om kvelden, fordi jeg visste at jeg kom til å få mareritt om pappa, og hendelsen. Jeg skjønte at jeg måtte få orden på det før eller siden.

-Når jeg fikk tatt det opprøret, da jeg sluttet å undertrykke følelsene mine, gikk ting bedre. Det var tøft, det var ikke gøy, men det var utrolig befriende. Jeg tror ikke jeg grått over et som skjedde før i fjor da jeg hadde det friåret. Jeg fikk ut de følelsene jeg hadde sperret inne.

-Jeg var jo sint på pappa, for det som skjedde. Man overfører bare det vonde til andre, når man tar livet sitt.

Har du tilgitt faren din?

-Ja.