Din Stemme | På flukt fra hjemlandet

For seks år siden kom Manzor Ahssani til Norge fra Afghanistan. Dette er hans historie om flukten fra hjemlandet.

- Alt begynte hjemme i Afghanistan, der det ikke var noe håp for en bra framtid. En kveld ble situasjonen med ett verre og jeg måtte rømme. Reisen endte i Sverige. Fra jeg dro fra Afghanistan til jeg ankom Sverige, var jeg innom blant annet Iran, Tyrkia og Hellas. Jeg reiste helt alene og kjente ingen. Men det var viktig for meg å dra, på grunn av problemene. Jeg tenkte masse på hvor jeg skulle dra, hva var det neste som skulle skje. Man visste aldri hva som ville skje det neste minuttet.

Da vi skulle reise fra Tyrkia til Hellas, kom vi ombord i en gummibåt beregnet for ti personer. Men vi var 25 stykker, og når vi var 10-15 minutter fra land. Sank båten. Jeg kunne ikke svømme på den tiden. Det var også barn der som heller ikke kunne svømme. Ti-elleve av oss kom oss til land og gikk til politiet. De andre så jeg ikke noe til, og jeg fikk høre at de hadde druknet. Det var en fremmed mann som reddet meg fra å drukne. Jeg har ikke kontakt med han i dag, men jeg snakket med han helt til jeg var i Athen, Hellas. Jeg minnes denne vonde hendelsen hele tiden. Da jeg var på vei til Norge, visste jeg ikke at jeg skulle hit. Jeg visste at jeg skulle til Oslo, men jeg trodde det var et land. I Oslo møtte jeg en mann fra Afghanistan, han hjalp meg med å veksle penger og kjøpte billett til meg. Jeg fikk vite at Norge var det siste landet jeg kunne komme til, og da jeg gikk til politiet fikk jeg vite at jeg var kommet til Norge og at Norge var et land. Hamar er ikke det eneste stedet jeg har vært. Før jeg kom hit var jeg blant annet innom Trysil kommune, og tok norskkurs der. Første året på videregående skole gjennomførte jeg i Kongsvinger. Det skoleåret bodde jeg i bofellesskap i Trysil men flyttet alene i leilighet i Kongsvinger. Etter første året på skole der, byttet jeg til Hamar Katedralskole og flyttet sammen med min norske familie til Hamar.

De første dagene på Hamar Katedralskole var litt vanskelig fordi jeg ikke kjente noen, men etter hvert som jeg lærte norsk ble det lettere. Jeg fikk mange nye venner og vi hadde en egen bedrift sammen, spiste sammen og var ofte sammen på fritiden. Det ble bare bedre og bedre, og etter andre året på videregående løsnet det meste seg. Jeg begynte både å tenke på norsk og planlegge på norsk. I andre klasse på videregående begynte jeg og bli inkludert, jeg lærte om kultur og historie. Endelig fikk jeg permanent oppholdstillatelse. Nå kunne jeg bo her i Hamar og få en fin og trygg framtid her sammen med min norske familie. Jeg trives veldig godt i min nye familie og de har tatt meg godt i mot.

Hvorfor skal jeg føle meg afghansk? Afghanistan er et land der jeg ble født, ikke mer enn det. Det er urettferdigheter der, og det skjer masse drap av mitt folkeslag. Jeg har kommet og fått beskyttelse asyl i Norge. Norge er det landet jeg skal bo i, og her har jeg drømmer om å skape en fin framtid. Jeg har jobbet i Hamar Arbeiderblad i rundt ett år. Jeg ble akseptert, fikk delta på morgenmøter og fikk andre oppgaver. Jeg vet ikke om jeg skal jobbe med det i framtiden men først skal jeg bli ferdig med videregående og begynne på universitet og studere journalistikk, så får jeg se videre hva framtiden bringer.

Denne store reisen har forandret meg veldig mye. Jeg har måttet klare meg selv, og det har ført til at jeg har utviklet meg veldig som person. Nå er jeg opptatt med min framtid, så jeg tenker ikke så mye på barndommen i Afghanistan. Nå skal jeg studere og jobbe, så jeg kan klare meg selv og få en bra framtid. Jeg skal være en positiv person, og et bra familiemedlem. Nå er livet mitt bra, og det er håp. Det var en gang noen som sa til meg at det ordner seg for snille gutter, og det gjør det.