Intervju- Nora Aschim om å skrive dikt

Intervju med Nora Aschim om å skrive dikt

Nora Aschim er 18 år gammel, går tredje året på dramalinja (Stange Videregående), og har nylig gitt ut en diktboken "unngå øyenkontakt". Vi møtes på cafeen "Larsen". Ingen av oss kjøper noe, vi bare snylter på sitteplasser innerst i lokalet.

-Det var vel egentlig bare det at jeg hadde lyst til å skrive en bok. Jeg begynte med å skrive enkeltdikt, mange forskjellige dikt. Etter hvert la jeg merke til at mange av diktene var triste, så da valgte jeg en setting; selvmord. Jeg prøvde å plassere diktene inn i selvmord settingen.

Hvorfor selvmord?

-Fordi jeg synes det er spennende, jeg skjønner det ikke helt. Hvorfor en person velger å ta livet sitt, så jeg prøvde å lære meg det, på en eller annen måte. Det var kjempe skummelt og veldig rart. Jeg tror det påvirket meg i skriveprosessen, fordi da tenkte jeg meg hvordan det var å ha det så vondt, og ha triste følelser hele tiden. Jeg satt og tenkte på sånne ting, og det var kanskje litt tungt noen ganger.

-Ensomhet er også et veldig gjennomgående tema. Jeg er ikke veldig mye ensom, men jeg kan jo føle meg alene om ting. Hvis jeg er sammen med veldig mange mennesker, så blir jeg sliten. Jeg synes det er veldig hyggelig med to, tre, fire. Det er veldig hyggelig å bli invitert på fester og sånt, men jeg blir sliten fordi det er så veldig mange inntrykk. Jeg føler meg kanskje litt ensom når jeg må si nei til sånne ting. Men jeg vil jo alltid skrive, jeg synes det er kjempe gøy. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg føler meg ensom.

-Jeg vil få mer innsikt i verden. Hvordan ting fungerer og sånt.

Hvis du kan måle; hvor mange prosent av verden du har innsikt i?

-Kanskje fire prosent? Det er en veldig stor verden da. Hvis vi holder oss til europa, så kankje 40 prosent.

Hva vet du?

-Jeg vet for eksempel at alt som regel ordner seg. For slemme og snille, det går som regel bra. Gravdahl har den billigste kaffen, den koster 25 kr.

-jeg skriver på Gravdahl, og mest hjemme. Hvis jeg går ut for å skrive, så stikker jeg på Gravdahl. Hjemme sitter jeg i senga og skriver. Nora skildrer miljøet hun skriver i. –Litt sånn møkkete gulv, litt sånn kopper og sånt rundt omkring. Mye muggen te i koppene, dårlig lys, bøker rundt omkring på gulvet, en stol med mye klær på og hvite vegger. En grønn. Jeg trenger å være for meg selv, og det er det stedet jeg har.

-Jeg tror kanskje det diktet jeg er mest fornøyd med er det siste diktet i boka. Det er noe med bringebær, og mamma og sånt. Ikke mine bringebær, eller min mamma. Skyter hun inn.

-Det er veldig rart å ha utgitt diktbok. Jeg vet ikke hvor den er, men den er flere steder. Den kommer til biblioteker. Jeg begynner å bli litt glad, men jeg er ikke ferdig med å synes at det er rart enda.

-Jeg skriver en kort prosa-samling. Den handler om ei dame fra hun er cirka 19 år, til hun dør. Det er korte tekster fra en dato hvert år. Det er små hverdagstekster, også ser man hvordan livet hennes forandrer seg gjennom hverdagen. Jeg synes det er et spennende konsept.

Når det gjelder musikk, liker Nora Radiohead og Arcade Fire, særlig de to første albumene fra sistnevnte, hvor hun liker tekstene.

-Jeg pleier å like at språket ikke er så veldig komplisert, og at det fortsatt ikke er banalt. Det må bety noe Hvis det er lett, elegant språk med en god historie, så pleier jeg å like det veldig godt.

-Jeg skriver for å utrykke meg, jeg får formidlet noe. Det skjer crazy shit i hodet hele tiden, som jeg må få ut. Det er veldig smigrende når folk vil lese det jeg skriver, men det er bare en fordel. Det er ikke noe jeg forventer egentlig.