En agnostiker sin mening

Skam-sesongen med Sana fikk meg til å reflektere litt ekstra rundt religion. Jeg er, og har så lenge jeg kan huske vært en agnostiker. Jeg utelukker ikke at det finnes noe mer, men jeg har alt for mange spørsmål og tvil til å leve et liv der jeg kan betegne meg selv som troende. Det er noen ganger jeg skulle ønske jeg trodde det var noe mer, men jeg ser ingen logisk forklaring på hvordan det skulle gått til. Jeg ser ingen mulighet for evig liv, eller en himmel der alle lever i harmoni. Jeg ser ingen grunn til å leve et liv, for så å finne fred hvis du lever det riktig. Kanskje tenker jeg litt for praktisk, men jeg verken ser eller føler det. Og jeg tror at akkurat som at det er vanskelig for meg å forstå at noen faktisk føler en gud, så kan det også være vanskelig for et troende menneske å se hvorfor andre ikke tror.

Josef i skam fortalte Sana om hva som stod om homofili i Koranen. Han sa at det skapte unødvendig angst. Angst for å ikke være riktig for gud, en gud du har så mye kjærlighet for. Videre sa han at han hadde tatt med seg alt det gode fra religion, og kastet resten. For det står mye vakkert i hellige tekster, som jeg tror det er fint å ha med seg inn i livene sine. Norge er for eksempel et land bygd på kristne verdier, og resultatet er jo faktisk et ganske velfungerende samfunn, selv om vi ikke lenger omtales som et kristent land. Sana svarte Josef at hun likte å minnes om å være et godt menneske, og at hun fant fred i religion. Selv om jeg ikke føler noe fred i noen religion, kan jeg relatere til Sana. Jeg finner fred andre steder. Jeg vet ikke med andre, men jeg finner fred når jeg gjør noe jeg brenner for og jeg finner fred når jeg er fornøyd med noe jeg har gjort, eller fått til. Men allikevel har jeg blitt fortalt at religiøse er lykkeligere, og har mer livsglede enn ateister og agnostikere. Er definisjonen på en ikke-troende et negativt menneske som er for sta til å åpne øynene for at det finnes noe mer? Misforstå meg rett, men jeg tror at hvis du trenger en religion for å være et godt menneske, og for å leve et godt liv – da er du et dårlig menneske.

Om det skulle vise seg at en gud eksister, har jeg så mange spørsmål å stille. Hvem er du? Hvem av religionene har tatt rett? Og hva skjer med resten? Hva skjer med de som valgte feil tro, og hva skjer med de som ikke trodde? Hvorfor lot du alt det vonde skje, med menneskene og verdenen du skapte? Hvorfor lot du alt det vonde skje? Jeg har mer tilgivelse til menneskene, og til naturen, enn hva jeg noen gang ville hatt til en allmektig gud. Hvorfor fikk det barnet benmargskreft? Og hvorfor lot du hun ta selvmord? Hvorfor lar du den gutten bli mobbet? Og hvorfor gjør du ikke noe med at den gamle mannen er ensom? Kanskje virker det brutalt å si, men det er faktisk livet. Livet består av både gode og vonde ting, men hadde det vært en allmektig gud som elsket alle og enhver velger jeg å tro at enkelte ikke hadde blitt medfødt, eller pådratt livslange og uhelbredelige, smertefulle skader som hemmer livet og sperrer for alle muligheter. Elsket du ikke den personen like mye som du elsket han som bader i penger uten å ha gjort noe for det?

Jeg har virkelig respekt for religiøse. Men ut i fra den kunnskapen jeg har fra sosialiseringsfasen har jeg innsett at det mennesket jeg har blitt er et resultat av påvirkning fra alle kanter. Jeg velger å tro at hva foreldrene mine tror og mener, hva vennene mine syntes og hva jeg selv erfarer er avgjørende for hvordan utkommet av min personlighet har blitt. Gode opplevelser fører til fristelse for gjentakelse, og dersom du har ett godt forhold til religion fra du er liten, mener jeg sjansen er stor for at du velger å holde på troen livet ut. Og det er helt greit, og jeg respekter det valget av livsstil. Men en gruppe mennesker jeg har virkelig dyp respekt for, er de som selv velger å tro uten noe påvirkning utenifra. Uansett årsak, om det er håp, trøst, eller kanskje begge deler, er det et valg jeg beundrer. Jeg klarer allikevel ikke slutte å tenke på de som går andre vegen og slutter å tro, og de som blir utestengt. Hva med de? Er det okei å fryse ut vedkommende fordi han/hun har tatt et selvstendig valg som ikke faller i smak hos kjente og kjære?

Også. Tenk på hvordan religionene er fordelt. De er nesten konsekvente i verdensdeler. Verdensdeler der grensene for å komme i kontakt med hverandre har blitt styrt av naturens forutsetninger. Vi mennesker har alltid søkt etter svar. Livet er skummelt, og vi søker forklaringer på alt, det er rett og slett sånn vi er skrudd sammen. Men jeg syntes det er fascinerende hvordan religionenes opprinnelse er plassert. Jeg tror det har vært felles bekymring og frykt for hva livet egentlig er. Når jeg nådde fjortenårsalderen var da jeg innså hvor merkelig alt egentlig er, og spørsmålene kom strømmende. Kanskje var det bare dette som skjedde for mange tusen år siden, og vi mennesker trengte bare desperat en fasit. Fler fasiter oppstod, og derav kom problematikken rundt hvilken fasit som er riktig? Der religion har møttes har konflikt oppstått. Hvorfor er det sånn? Tror dere ikke egentlig på det samme?

Har du noen gang lekt hviskeleken? Det er en lek vi mennesker har lekt i all tid. Hendelser omformuleres i form av ord i det de går fra munn til munn. Journalistikken er aldri objektiv, og jeg ser derfor ingen grunn til å tro at de som skrev ned hellige tekster opererte objektivt. Det var en annen tid, og for hver eneste generasjon blir vi mennesker smarte, bedre. Hvorfor følger vi slavisk det noen skrev for flere hundre år siden, og som ikke var i nærheten av så intellektuelle vi er i 2017? Vitenskapen beviser utrolige ting, og jeg tror det er bare et spørsmål om tid før alle religiøse forklaringer opphører og blir byttet ut med vitenskapelige. Det har ikke en eneste gang gått andre vegen. Før trodde vi jordskjelv og orkaner var gud som var sint og misfornøyd. Tenk på det. Nå vet vi alt om hvorfor og hvordan.

Jeg tror det viktigste vi som mennesker kan gjøre er å respektere hverandre uavhengig om vi er troende, eller ikke troende. Og om du tror verden er skapt av en gud eller ikke skal du vise respekt for hverandres tro, selv om du er fri til å stille spørsmål. Du kan ikke tvinge noen til å tro på noe annet enn man selv vil, og det er greit, det er bare en tro, akkurat som jeg nå har fortalt om en agnostiker sin.